At det kunne være så kaldt i en hovedstad sør for Skagerrak i februar, hadde ingen av guttene fra Rouen, seksjonsleder og ledsager innbefattet, noen sinne forestilt seg. At vi til tider trodde vi skulle fryse i hjel, er ingen overdrivelse. Likevel hadde vi seks fine dager på B-aparthotel Louise med en utmerket frokostrestaurant bare hundre meter ned i gaten. Søndagen tilbrakte vi i helhet i Waterloo, som ligger i Flandern og dermed skal uttales ”vaterlo” og ikke ”våterlu” som Abba med sin Grand-Prixseier i 1972 har fått alle til å tro. Det jeg husker best fra omvisningen var at hestene fikk bedre mat enn soldatene, hestene var viktigere, at Napoleon innførte kvalitetskontroll eller service; tidligere hadde man brukt kanonene til de gikk i filler, med Napoleon skjøt de 5000 skudd, deretter var det service og overhaling før de skjøt atter nye 5000 skudd. Frykten for koldbrann var så stor at hvis en soldat ble truffet av en kanonkule i arm eller ben fikk han en klunk brennevin, et trestykke til å bite i så ble den skadede kroppsdelen skåret av på under ett minutt. Deretter ble det lagt på grøtomslag, og så gikk det i de aller fleste tilfeller bra. Napoleon ble likevel slått, og han endte sine dager på St. Helena mens britene innledet sitt Pax Britannica som skulle komme til å vare i 99 år.
Mandag var vi i NATO-hovedkvarteret. En svært jovial amerikaner fortalte om NATOS nye oppgaver i en nye geopolitisk verden. En nordmann fortalte om Norges rolle, og om hvordan det norske embetsverket jobber i forhold til NATO. Om ettermiddagen var vi i EU-parlamentet og fikk en særdeles grundig og pedagogisk innføring i hvordan arbeidet i EU foregår.
Tirsdag hadde vi byvandring med guide, og det var vel da vi merket kulden for alvor. Selv guiden kortet ned turen for at vi ikke skulle fyse oss spent fordervet. Vi fikk imidlertid høre at bygningene rundt Bruxelles Grand Place tilhørte de ulike laugene, Bruxelles hadde en gang syv byporter som vendte mot de syv åsene som fremdeles omgir byen. Det renner en elv gjennom byen, La Senne, men den ble overbygd av Kong Leopold som før øvrig forsøkte å gjøre Bruxelles til et slags Paris. Bruxelles er også kjent for Art Nouveau, det som vi vel i Norge kjenner bedre som jugendstil; arkitektur i stål med kurver og plantemotiv. Den er karakteristisk for La belle epoque, tidsrommet mellom ca 1890 og utbruddet av første verdenskrig
Etter byvandringen var vi i den norske delegasjonen til EU. Der fikk vi vite hvor interessant det er å være norsk diplomat i EU-hovedstaden uten tilgang til den offisielle agendaen all den tid vi ikke er EU-medlemmer. De private, uformelle kontaktene blir dermed informasjonskanalen, og de norske diplomatene må derfor utvise større initiativ i selskapslivet enn for eksempel sine nordiske kolleger. Lars Sigurd Sunnanå fortalte om livet som NRK-korrespondent, og til slutt fikk vi en innføring i Norges landbruk og forholdet til EU hvor den kanskje mest dramatiske opplysningen var at dagen etter et EU-medlemskap vil halvparten av alle norske gårdsbruk ligge øde.
Onsdag var det ikke noe offifellt program, men de som var interessert ble med på Magritte-museet og et sjokolademuseum. Magritte-museet var interessant for enkelte, men opplevdes nok også som litt absurd. Sjokolademuseet var nok mer håndgripelig for de fleste.
Torsdag hadde vi omvisning på tegneseriemuseet med hovedvekt på Tintin, Lucky Luke og øvrige belgiske tegneseriefigurer. Tegneseriemuseet ligger i et Art-Nouveau-bygg, like at vi også fikk et inntrykk av det. Ettermiddagen tilbrakte vi i molekylet som ble bygget til verdensutstillingen i 1958. Om kvelden hadde vi seksjonsmiddag på en restaurant vi hadde fått anbefalt av foreldrene til Henrik, la Quincallerie, og det var meget bra.
Fredag dro vi alle hver til vårt, og dermed var årets felles vinterferiereise over. Jeg takker for turen, og gjentar at dette er en virkelig hyggelig flokk gutter å være på tur med.
