Både elever, seksjonsleder og ledsager hadde et stort både faglig og sosialt utbytte av Den norske seksjonen i Rouens vinterferie i Strasbourg. Bare togturen til Strasbourg var en opplevelse i seg selv, visstnok Frankrikes raskeste TGV-linje, og den tilbakelegger 500 km på to timer og 18 minutter. Vel fremme i Strasbourg hadde vi visse problemer med å finne hotellet, men etter å ha spurt oss for blant noen av de lokale størrelsene fant vi omsider frem.
Etter en god natts søvn, møtte alle, eller i alle fall nesten alle, opp til avtale tid søndags morgen for å ta buss til Maginotlinjen. De som ikke møtte opp til avtalt tid, møtte uansett opp, så vi var fulltallige til Maginotlinjen. Noen lurer kanskje på hva Maginotlinjen er, men da er det bare å spørre elevene, for vi fikk en nokså grundig innføring, både på Hatten og Four à Chaux. Noe som vel var nytt for de fleste, seksjonslederen og ledsageren inkludert, var begrepet ”malgré nous”. Ellers lærte vi mye om teknologi, logisitkk og taktikk i 30-årene.
Søndag kveld spiste hele seksjonen middag på en liten, alsacisk restaurant på øya La petite France.
Mandagen og tirsdagen stod i de europeiske institusjonenes tegn, mandag Europaparlamentet og Europarådet, tirsdag Menneskerettighetsdomstolen og en norsk saksutreder som til og med i sin tid hadde gått på Corneille og til slutt den permanente, norske delegasjonen til Europarådet. Særlig interessant var det å høre hvor at mellom 30 og 40 % av budsjettene går til oversettelses- og tolketjenester. 27 land og 23 språk. At noen representanter har 800 € i måneden mens andre har 8000 € var også overraskende. EU-restauranten var svært bra. Europarlamentets bygning ser uferdig ut, og det er med overlegg. Den skal gi inntrykk av et EU i utvikling.
Om ettermiddagen hadde vi byvandring i Strasbourg med en svært engasjerende, og ikke minst sjarmerende, guide. Hun viste oss bant annet målet for hvor tykke menn i Strasbourg kunne være, og fremdeles få lov til å drikke øl av konene sine. Før byvandringen rakk vi en rask tur opp i katedralen i Strasbourg. Den er 144 meter høy, seks meter lavere enn katedralen i Rouen.
Onsdag besøkte vi slottet Haute Koenigsberg, også her med en svært proff guide som ga et levende bilde av slottets historie, og hvordan det var å leve der i de hine, hårde dage. Etter besøket på Haute Koenigsberg var vi hos en vinprodusent og smakte på tre forskjellige hvitvinssorter. Her var det også anledning til å handle, noe som til en viss grad ble gjort.
Torsdag dro vi til Mulhouse hvor noen besøkte bilmuséet, noen togmuséet. Om kvelden spiste vi nok en middag i fellesskap, også denne gangen på La petite France, men på en restaurant hvor det ikke bare var alsacisk mat. Gastronomisk må konklusjonen bli at vi er glad vi er i Normandie og ikke i Alsace, maten i Rouen er betraktelig bedre enn i Strasbourg. Chez Wam hadde ingen avdeling i Strasbourg heller, i alle fall ikke så langt vi kunne se. Ellers var det en flott tur, elevene ved Den norske seksjonene i Rouen oppførte seg som vanlig eksemplarisk, de er interesserte, engasjerte, positive og hyggelige. Nå er det delig med vinterferie i et usedvanlig snø
rikt Norge.
Etter en god natts søvn, møtte alle, eller i alle fall nesten alle, opp til avtale tid søndags morgen for å ta buss til Maginotlinjen. De som ikke møtte opp til avtalt tid, møtte uansett opp, så vi var fulltallige til Maginotlinjen. Noen lurer kanskje på hva Maginotlinjen er, men da er det bare å spørre elevene, for vi fikk en nokså grundig innføring, både på Hatten og Four à Chaux. Noe som vel var nytt for de fleste, seksjonslederen og ledsageren inkludert, var begrepet ”malgré nous”. Ellers lærte vi mye om teknologi, logisitkk og taktikk i 30-årene.
Søndag kveld spiste hele seksjonen middag på en liten, alsacisk restaurant på øya La petite France.
Mandagen og tirsdagen stod i de europeiske institusjonenes tegn, mandag Europaparlamentet og Europarådet, tirsdag Menneskerettighetsdomstolen og en norsk saksutreder som til og med i sin tid hadde gått på Corneille og til slutt den permanente, norske delegasjonen til Europarådet. Særlig interessant var det å høre hvor at mellom 30 og 40 % av budsjettene går til oversettelses- og tolketjenester. 27 land og 23 språk. At noen representanter har 800 € i måneden mens andre har 8000 € var også overraskende. EU-restauranten var svært bra. Europarlamentets bygning ser uferdig ut, og det er med overlegg. Den skal gi inntrykk av et EU i utvikling.
Om ettermiddagen hadde vi byvandring i Strasbourg med en svært engasjerende, og ikke minst sjarmerende, guide. Hun viste oss bant annet målet for hvor tykke menn i Strasbourg kunne være, og fremdeles få lov til å drikke øl av konene sine. Før byvandringen rakk vi en rask tur opp i katedralen i Strasbourg. Den er 144 meter høy, seks meter lavere enn katedralen i Rouen.
Onsdag besøkte vi slottet Haute Koenigsberg, også her med en svært proff guide som ga et levende bilde av slottets historie, og hvordan det var å leve der i de hine, hårde dage. Etter besøket på Haute Koenigsberg var vi hos en vinprodusent og smakte på tre forskjellige hvitvinssorter. Her var det også anledning til å handle, noe som til en viss grad ble gjort.
Torsdag dro vi til Mulhouse hvor noen besøkte bilmuséet, noen togmuséet. Om kvelden spiste vi nok en middag i fellesskap, også denne gangen på La petite France, men på en restaurant hvor det ikke bare var alsacisk mat. Gastronomisk må konklusjonen bli at vi er glad vi er i Normandie og ikke i Alsace, maten i Rouen er betraktelig bedre enn i Strasbourg. Chez Wam hadde ingen avdeling i Strasbourg heller, i alle fall ikke så langt vi kunne se. Ellers var det en flott tur, elevene ved Den norske seksjonene i Rouen oppførte seg som vanlig eksemplarisk, de er interesserte, engasjerte, positive og hyggelige. Nå er det delig med vinterferie i et usedvanlig snø
rikt Norge.
